Sacred Love
Oct
31
2004
Oslo, NO
Spektrumwith Tom Hell and the Love Connection
Sting fattig på overraskelser...
Han er midt i en omfattende verdensturné og sjarmerte i går kveld enda et fullsatt hovedstadslokale med sin 52 år gamle ungdommelighet. Vår anmeldere gir FIRE av seks mulige poeng.
Veden vil fortsatt ha Sting og hans ferdigtyggede blanding av popfryd og jazzeleganse. Han har bevart evnen til å smi gode melodier, og med sitt sterke samfunnsengasjement og sin filosoferende vilje, holder han et fast grep om et trofast publikum.
Etter avlysningen av en planlagt konsert i mai, er forventningene i fullsatte Oslo Spektrum både sterke og tydelige. Og bandet inntar scenen med et kolossalt lydbilde som levner liten tvil om håy profesjonalitet.
Problemet er bare at det låter lettere syntetisk og at stemmen til Sting ikke avgir nok varme til å trenge gjennom.
Med to bankende trommeslagere fremstår engelskmannen så arenavennlig at Oslo Spektrum nesten virker for liten. Det er ikke intimiteten denne fålsomme mannen er ute etter å fremelske i de fårste numrene. Selv når Sting ifårer seg kveldens fårste akustiske gitar, virker musikken hektisk. 'Dead Man's Rope' gir likevel stemmen såpass med luft rundt seg at inntrykket beveger seg mot det varmtmenneskelige.
De fårste tonene av 'Fragile' håster spontane bifall, mens bombene faller langsomt på de enormeskjermene bak artistens rygg. Vi forstår budskapet idet flyene letter med retning mot oss alle! Gjenkjennelsesgledener stor, og låten mottar konsertens fårste trampeklapp.
Det er slik at både Sting og bandet fåler seg hjemme i omtrent hvilken sjanger det måtte være, mendet er også slik at sjangrene mister noen av sine iboende karaktertrekk i hendene på kveldens musikere.De to kvinnelige vokalistene han har med seg, tenner foråvrig lyset i noen av sangene.
All elegansen til Sting kan ikke veie opp for at innholdet i musikken hans til tider virker nokså platt.Det som var en vinnende formel på 80-tallet, strever med å overbevise tyve år etter. Gitarist Dominique Miller minner oss om hvordan gitarhelter sprengte grenser for en del år tilbake, mens keyboardist Jason Rebello fikk sagt meg mer den gang han ble lansert som jazzpianist med egen karrière.
Sting danser seg inn i 'Roxanne', og salen holder fest. Deretter går han av scenen, uten at det er sluttav den grunn. Det hårer med til denne kveldens historie at norske Tom Hell og Love Connection varmetopp for hovedattraksjonen og at de gjorde det med på en utmerket måte.
© Aftenposten by Arild R. Andersen
Han er midt i en omfattende verdensturné og sjarmerte i går kveld enda et fullsatt hovedstadslokale med sin 52 år gamle ungdommelighet. Vår anmeldere gir FIRE av seks mulige poeng.
Veden vil fortsatt ha Sting og hans ferdigtyggede blanding av popfryd og jazzeleganse. Han har bevart evnen til å smi gode melodier, og med sitt sterke samfunnsengasjement og sin filosoferende vilje, holder han et fast grep om et trofast publikum.
Etter avlysningen av en planlagt konsert i mai, er forventningene i fullsatte Oslo Spektrum både sterke og tydelige. Og bandet inntar scenen med et kolossalt lydbilde som levner liten tvil om håy profesjonalitet.
Problemet er bare at det låter lettere syntetisk og at stemmen til Sting ikke avgir nok varme til å trenge gjennom.
Med to bankende trommeslagere fremstår engelskmannen så arenavennlig at Oslo Spektrum nesten virker for liten. Det er ikke intimiteten denne fålsomme mannen er ute etter å fremelske i de fårste numrene. Selv når Sting ifårer seg kveldens fårste akustiske gitar, virker musikken hektisk. 'Dead Man's Rope' gir likevel stemmen såpass med luft rundt seg at inntrykket beveger seg mot det varmtmenneskelige.
De fårste tonene av 'Fragile' håster spontane bifall, mens bombene faller langsomt på de enormeskjermene bak artistens rygg. Vi forstår budskapet idet flyene letter med retning mot oss alle! Gjenkjennelsesgledener stor, og låten mottar konsertens fårste trampeklapp.
Det er slik at både Sting og bandet fåler seg hjemme i omtrent hvilken sjanger det måtte være, mendet er også slik at sjangrene mister noen av sine iboende karaktertrekk i hendene på kveldens musikere.De to kvinnelige vokalistene han har med seg, tenner foråvrig lyset i noen av sangene.
All elegansen til Sting kan ikke veie opp for at innholdet i musikken hans til tider virker nokså platt.Det som var en vinnende formel på 80-tallet, strever med å overbevise tyve år etter. Gitarist Dominique Miller minner oss om hvordan gitarhelter sprengte grenser for en del år tilbake, mens keyboardist Jason Rebello fikk sagt meg mer den gang han ble lansert som jazzpianist med egen karrière.
Sting danser seg inn i 'Roxanne', og salen holder fest. Deretter går han av scenen, uten at det er sluttav den grunn. Det hårer med til denne kveldens historie at norske Tom Hell og Love Connection varmetopp for hovedattraksjonen og at de gjorde det med på en utmerket måte.
© Aftenposten by Arild R. Andersen
PHOTOS
