Bombastisk festkveld - Sting og Shaggy viste seg som en ualminnelig dynamisk duo, som skapte god stemning blant 7,000 på Kongsberg Jazzfestival.

Sting og "mista lova lova" Shaggy har begge vært flinke til å utnytte de kommersielle aspektene av reggaemusikken i karrierene sine. Da de kom med sitt felles album "48/876" i vår kom selvfølgelig de vanlige beskyldingene om å vanne ut musikken fra mange kritikere. Det rare var imidlertid at albumet ble godt mottatt blant mange av oss som hørt mer på reggae enn vi kanskje har hatt godt av. Nei, hold nå opp, vi har hatt godt av det.  "Reggaefans vil bli positiv overrasket" skrev Jørgen "Joddski" Nordeng i avisa i Troms. "Nå lager de likevel en god følelse av varmere tider, nærmest mot alle odds", mente jeg selv. 

Varme tider skal bli. Kongsberg har hatt forbausende sammenfallende dagtemperatur med Jamaica denne uka. Riktignok har gradestokken krøpet ned mot 20 grader i kveldstimene på jazzfestivalen, men det er fortsatt et godt klima for reggaebasert musikk.  Shaggy og Sting er begge showmenn, som vet litt om hvilke låter folk vil høre. Som altså ikke bare er fra det nye albumet, selv om de altså går helt fint an, de også.

De begynner med "Englishman In New York", nå med et selvfølgelig tillegg av "Jamaican In New York". Så er det "44/876", tittelsporet fra dette albumet oppkalt etter retningsnummerne til artistenes hjemland. Sting synger om å være hjemsøkt av Bob Marleys ånd, og å komme seg bort fra tvilsomme britiske politiske tendenser.

De skal gjennom halve dette nye albumet på konserten, men det gjør altså ikke noe. De har fortsatt rundt 20 gamle låter for sine gamle fans på repertoaret. "Every Little Thing She Does Is Magic" er fortsatt litt magisk, selv om Shaggy går "chitty-bom-bom" innimellom verselinjene.

Dette er en ordentlig felleskonsert, der begge to er på scenen hele tida, hjelper til i hverandres låter, og ikke er fremmede for å slå noen av dem sammen. "Carolina" og "We'll Be Together" blir dessverre for baktunge, men "So Lonely" og "Strength Of A Woman” satt langt bedre. Noen hadde satt pris på mer av toastingen (fenomenet senere kjent som rapping) fra Shaggy i "Love And Be Loved", men vi får innse at vi er spesielt interesserte.

Showbizrutiner kan være vanskelige å komme utenom på slike turneer. Her ber Shaggy alle heve lighteren i været når Sting skal synge "Fields Of Gold", men det er nesten ingen som røyker i Norge lenger, og uansett hvor mange mobiltelefoner som kommer opp virker  ikke lysene mot den norske sommerhimmelen. Det kommer et par tunge stunder musikalsk også, men neste hit er aldri mer enn en låt eller to unna.  Snart er det "Angel" fra Shaggy og enda en Police-favoritt med "Walking On The Moon".

Det spørs om det politiske motivet i "Dreaming In The USA" trenger gjennom til publikum umiddelbart, men Shaggy legger inn en flammende tale om alle hudfarger og religioner for å forklare innholdet. "Out of many - one people" forklarer han at det heter på Jamaica. Sting tar faktisk på seg fangedrakt, mens Shaggy stiller i full dommermundur i rettsdramaet som utspiller seg i "Crocked Tree", også det en arv fra skatradisjonen, der slike "court in session"-låter var mange.

Til slutt slår de sammen "Roxanne" og "Boombastic", og det er neppe nødvendig å fortelle hvor populært det var. Jo, det blir ekstranummer!

Stings mindre kjente, mens stemningsmettede "Desert Rose" blir faktisk et av høydepunktene på kvelden.  Noen satte likevel mer pris på evigunge "Every Breath You Take" og "It Wasn’t Me" etterpå. To sanger om mannlig selvsikkerhet, den ene med, den andre uten glimt i øyet. Det sto bare igjen å roe ned stemningen med "Fragile", og la alle være enige om at det hadde vært en ganske fin kveld.

(c) Dagsavisen